Barndomsminner

Føler meg privilegert som kan lete tilbake i barndommens kartotek og erindre et hav av gode minner.

Er jeg så heldig å ha foreldre som i dag lever og er godt oppegående i en alder av 87 og 83 år som jeg kan spørre om forskjellig av ting som har hendt.  Det er så godt  nå i voksen alder å kunne se og forstå hvordan mine foreldre er satt sammen og hvordan det har påvirket meg og lært meg og forstå hvem jeg var som liten og er som voksen.

Vil starte litt med å fortelle kort om mine foreldre og noe om deres opprinnelse. Da jeg vet det har preget meg og mye mine valg i livet.

Mors mor var av taterslekt, Landmark en storvandrerfamilie som reiste mellom Røros og Trøndelag. Tror de livnærte seg i gruvene om vinteren og fiske langs kysten om sommeren. Jeg og mine barn er i stand til å se dette uten og skjemmes, men det har kanskje vært litt vanskelig for noen av de før oss.

Min mormor valgte å rømme fra denne identiteten og ikke formidle den.  Det skjønner jeg godt da de på mange måter ble et forfulgt folkeslag her i Norge, det ble heller ikke  uvanlig å legge inn på psykiatrisk, tvangssterilisere og lobotomere folk av denne opprinnelsen.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3036474.ece

Etter en periode gift og bosatt i Solør(Fjøråsen gift med en Bredesen), hvor mann og datter døde, reiste hun videre og bosatte seg i Oslo. Der  fikk hun jobb som eneste kvinnelige trikkekonduktør i Oslo sporveier (sier mye om hvor tøff denne damen var). Ikke nok at hun jobbet som konduktør hun vasket trikkene om kvelden i tillegg.

Hun giftet seg senere med min morfar de fikk 6 barn, etter noen år i Oslo flyttet de til Telemark. Det var nok alvoret som preget flyttingen da bestefar mistet sinn jobb i sporveien under spesielle omstendigheter.
Det var ikke mye som skulle til for at en stor familie måtte endre sin livsituasjon betraktelig.
Dette var på denne tiden en velsitert familie med inntekt  fra to som jobbet, det at de faktisk hadde en symaskin vitner om dette.
Historien og stemningene fra hendelser rundt disse årene ble mye fortalt da jeg var liten når familien var samlet,  ofte med stor innlevelse.
Jeg kan lett i tankene være der og kjenne stemningen da en familie på 8 flyttet fra oslo, reiste lang vei sørover i landet med toget, ble hentet og rodd utover et nydelig landskap på Tjørull en sen kveldstime i sørvest delen av Telemark, alt var nytt skremmende, magisk og spennende. Etter en lang rotur var de framme ved gården hvor de skulle jobbe og bo. Historiene herifra er mange og rørende.........

Å ha et innblikk i dette livet gjør at jeg skjønner min mors lettbevegelige og følsomme sinn. Jeg kjenner selv på mye av dette og ser mine barn også er preget av denne følsomheten.

Jeg har klart og nøste opp min fars slekt på mor`s siden etter at jeg flyttet hit til Solør det har fått meg til å forstå enda mer. 
Ester en eldre nabo hjalp meg å finne ut av slektsgrener her i Solør som jeg viste lite om. 

Det er også med på å få meg til å se og skjønne. Jeg har vært heldig som har kunnet lese to triologier skrevet av Aasta Holt, hvor jeg igjennom levende fortellerkunst har kunnet ta inn mine forfedres hendelser og historie. Jeg vet at bl.a. min tipp tipp olderfar Johannes Pedersen(Gjedtjernet) jobbet som kusk for fogden han var av slektsgrenen til Gullsmed Berendt Plate som kom fra tyskland på 1600 tallet og ble en annerkjent gullsmed i Oslo. Johannes og kona flyttet og bosatte seg ved Gjedtjernet han var gift med en finnekvinne som alltid lengtet til skogen. http://home.online.no/~okjoelst/

Jeg har lest om en stolt finneslekt helt tilbake til en av de første som flyttet hit, Paal Hendrikson Tyyskiäinen som giftet seg med Keertei om deres liv og levesett, hvordan de strevde for sitt liv inne på Finnskogen gjennom generasjoner, deres kjærlighet til skogen og om hvordan de livnærte seg og levde der, og om deres møte med bygdefolket.  

Det var tilfeldigheter som fikk oss til å flytte hit til området vi nå har valgt å bo, spennende er det å ha havnet ikke lange strekningen fra disse plassene som denne delen av slekten har bodd.
At jeg stammer  fra finneslekt som har bodd på Hytjantorpet,  Græsberget, Svartberget, og Lindberget gir meg kanskje en  forståelse av hvorfor jeg støtt måtte vandre i mellom disse grå husene på Bygdøy folkemuseum som liten, fikk aldri nok av disse små grå primitive stuene. Tror jeg var ivrigere en de fleste barn i å besøke gamle tufter og stuer. Så der ja nå er jeg i gang med å fortelle om min barndom. 

Jeg er født og oppvokst i Oslo på Oppsal, en av de nye drabantbyene som ble bygget på slutten av 50 tallet.

Vi bodde i 4.etg i blokken som lå nærmest til barneskolen og kirken.

Da jeg var liten var det ikke mange barn som gikk i barnehage, vi lekte  utenfor huset og på den store gressplenen mellom blokkene og vi laget stier og gjemmeplasser mellom trær og busker, plukket marihøner i rosebuskene.(Minnene sitter mye i lukt så når jeg kjenner lukten av rosebusker i dag så husker jeg disse gode minnene) Vi hadde skyvehusker, stang til å turne på og sandkasser.

Da vi bodde i den siste blokken på en rekke med 4, var vi så heldige å ha kirketomten rett bak blokken, der var det  et pusterom med skog og kirke før neste blokkbebyggelser. En ekstra gave som gav oss en  mulighet til å berike vår lek. Der var det steiner som ble hester og vi lekte cowboy og indianere, inspirert av Kruttrøyk, vi laget dyr av kongler, gårder og jorder i den fine moldjorda. Det var altså en helt spesiell verden der bak blokken som var tildelt oss i blokk nr 4. 
Der var og et strømtak helt på enden av denne skogen hvor mursteinen var slik at det gikk an å klatre oppå. Dit kunne vi ta med mat, drikke og tepper å sitte eller ligge å titte på livet, litt utenfor vår verden, følge med hva som gikk ut og inn av kirken. Legge seg der en lørdag formiddag å vente på at nygifte par kom ut var og en populær ting å gjøre. 

Det var mange barn i blokka, bare i de tre første oppgangene A B Ci en blokk som  gikk til E var vi 20 barn.

Jeg har alltid vært en morgen fugl og var ofte tidlig ute for å leke om dagen, ofte med mors formaning om å vente litt med å spørre etter noen, kunne jeg tusle ute og nyte livet og vente på at de andre kom ut for å leke. Gjorde de ikke det etter en stund var det å gå runden å spørre etter noen, dette var et helt vanlig begrep, når vi var to ute kunne vi så bestemme oss for å spørre etter en annen, eller la vær om vi syntes vi hadde mer en nok med å være to.

Om våren var en av de store tingene vi kunne gjøre å sitte på krakkene som kom fram og vispe såpeskum i ei plastbøtte. Det var om å gjøre å få det fineste og mest silkemyke skummet, var vi heldige kunne mor spandere litt konditorfarge, det var stort  å kunne ha et rødt eller grønt skum. Noen lysere røde og andre mørkere røde alt etter hvor mange dråper mor hadde råd til å spandere.

Det bød på mange aktiviteter å bo så mange barn i blokka og det var alltid noen som fant på noe. Vi lekte sanglek, slå ball, kastet på stikka og hoppet paradis, lekte gjemsel, vi laget hus med tepper og klyper under verandaene i 1 etg bak huset. Det var et lite utvalg verandaer vi kunne bruke til det, det var hos de snille voksne som tålte at barn bråket litt, det ble jo gjerne litt bråk når vi lekte mor far og barn der. 

Alt dette og mye mer gjorde at et barn i en drabantby på 60-70 tallet hadde en aktiv og utfordrene barndom.

Ved skole start ble horisonten utvidet noe vi ble plutselig en del av en noe større verden, vi var ikke bare 4 fra vår blokk som startet samtidig i 1 klasse men det var tre fra blokken foran, 2 fra blokken foran der, tre fra blokken foran der igjen osv. Vi ble til sammen 27 fra ca samme område dvs blokker som lå ganske nære hverandre. Vi var B klassen av klasser helt opp til E vi var da den minste klassen. Det sier litt om størrelsen på barnekulla i en av Oslos drabantbyer som  virkelig var i vekst på 50-60 tallet.

Oppsal hadde vel en av de peneste skolene i byen. Det var brune 1 etg trebygninger, med store grønt arealer trær og litt skog rundt. Det var også fint å leke der etter skoletid, noe vi gjorde mye når vi ble litt eldre, det var og et sted vi kunne bli litt kjent med andre da, det var en vanlig plass for flere å finne på noe etter skoletid.

Et eller to år etter skolestart ble jeg et nøkkelbarn, for da ble mor kioskdame. Bare litt kiosk dame til og begynne med, men mer og mer etter hvert som jeg ble eldre. Kiosken lå bare 4 blokker fra der vi bodde. For meg ble det en veldig myk overgang til å bli litt selvstendig, jeg tok utfordringen på strak arm og syntes jeg var så flink og stor, så kom jo storebror også hjem fra skole etterhvert. Mor ble godt ansett av sjefen i kiosken da hun var overmåte driftig. Det innebar mer jobb på henne og jeg hadde vel en mistanke om at det var grunnen til at jeg ble så godt tatt imot av sjefen hennes når jeg ville besøke mor i kiosken. Han sa jeg bare kunne komme å lese så mye tegneserier jeg ville,  fikk og forsyne meg med så mange sprekte pølser jeg måtte finne i pølsedunken, og han forsynte meg fra tid til annen med sjokolade, is og drops der embalasjen hadde fått en trøkk. Dette viste jeg min takknemlighet for ved å fylle oppe hyllene med tobakk og godterier, jeg endog ryddet på lageret og vasket doen på eget initiativ . Dette igjen førte til at jeg fikk en pengeslant i ny og ne. Slik gikk det til at jeg kunne være korte stunder i mors nærvær nå og da, når jeg hadde behov for det. For meg en kjempemulighet som mange misunte meg. Det er helt klart at dette var til å leve med for både meg, mor og sjefen hennes.

Jeg tror jeg var flink til å sette meg i situasjoner hvor jeg kunne suge til meg litt nærvær fra voksne ved behov. Far er også en morgen fugl da jeg var liten pleide han og stå opp kl 5 om morgenen før han skulle på jobb og jeg kunne stå opp da bare for å få være litt i hans nærhet, få en skive med sukker på eller bare rett å slett høre på den koselige plystringen ofte av marsjer, min far spilte nemlig skarptromme i 
Oslo janitsjar og noen ganger stor tromme. Til daglig jobbet han som herder på Aker mek.

Det er rart hvordan man som barn vet hvor og hvordan man imponerer forskjellige for å få litt tiltrengt oppmerksomhet. Jeg hadde en tante som var veldig flink med håndarbeide, en gang vi skulle i bursdagsselskap dit hadde jeg nettopp begynt på et strikketøy og lært å lage lus, det var så om og gjøre for meg å lage et par runder med lus før jeg kom dit så hun kunne se det. Husker så godt jeg satt der med strikketøyet å bare ventet på hennes bekreftelse på min hvite lue med blå lus. Det kom selvfølgelig mye ros, noe annet ville vært ubarmhjertig. 

Mine eldre kusiner var skoleflinke lesehester, husker jeg kunne dra fram ei bok fra hylla når de var på besøk, som hadde et litt høyere nivå en jeg var kappabel til å få inn i min hjerne, for å late som om jeg leste boka. Selvfølgelig ble de imponerte, å jeg var kjempeglade da de ikke spurte hva boka handlet om.

Jeg hadde og en storebror, han er 8 ½ år eldre enn meg. Han var der for meg alltid, selv om han var eldre en meg og hadde litt andre sysler

Han var tøff hadde langt hår og drev med vektløfting. Han fikk moped og senere større sykkel. Du kan tro dette var en stor fordel for meg, han sto alltid parat for å komme søsteren til unsetting. Var noen slemme ertet eller jeg følte meg truet kunne jeg bare rope på Dag, da hørte vi han kom løpende ned trappa fra 4 etg. Og den eller de som hadde vært slemme lusket bare pent inn i sin oppgang og låste døren. Det var ikke mange som turte å slenge med leppa mot meg.

Det holdt mange ganger å si at jeg ville hente broren min om noe ugreit var på gang. 
 
Husker jeg ble ropt dritt til en gang jeg gikk forbi noen skumle gutter noen blokker nedenfor, da sier han ene noe til han andre som denne tydeligvis ikke viste, nemlig at jeg var søsteren til Dag Tom.

Min familie har alltid elsket å være ute i naturen, det var helt vanlig å bruke mye tid på tur i skogen . Her har jeg mine sterkeste minner. Østmarka som vi hadde nesten rett utenfor døren ble flittig brukt vinter og sommer. Det var badeplasser, og vi gikk eller syklet lengst inn til den mest folketomme plassen. Min mor er bare slik, skal vi i skogen burde vi ikke behøve å sitte oppå hverandre pleide min mor å si. Ved Elvåga badet vi, høydepunktet for meg da var at det pleide å komme en bøling med kuer dit, da var jeg så fornøyd. Sommervarmen og denne sursøte lukta av kyr er et veldig godt minne som må ha gått inn i margen på meg, siden jeg senere i livet skaffet meg en slik bøling.

Vi syklet mye mor og jeg, vi hadde faste blomsterplasser hvor vi fulgte floraen rundt hele Nøkklevann fra tidlig vår og langt utover sommeren. ufrivillig måtte vi dessverre også fra tid til annen treffe på hoggormen, da det er det mye av de i Østmarka. Jeg trillet over en med sykkelen min en gang og skrek så turgåere vi hadde møtt kom tilbake for å se hva som hadde skjedd. Dessverre er jeg ikke helt kurert for dette enda, mulig det er derfor jeg liker meg best til hest i skogen.

Jeg hadde mye energi så å ta en skitur med mamma og en med pappa etterpå var helt greit for meg. Pappa hadde treningsmani så jeg fulgte ham ikke alltid hel, men dro ut litt etterpå og møtte ham på vei hjem da tok han det rolig siste biten med meg, og jeg fikk litt pappa nærhet.

Mine foreldre bygde en hytte når jeg var 5 år, dette var i nærheten der min mor hadde bodd, og selvfølgelig langt inn i skogen, igjen med mors utsagn, man skulle ikke behøve å bygge oppå hverandre.  Så ferier i et for meg vakreste ferieparadis på jord ble mange fredelige stunder hvor jeg lærte meg å puste, leve livet i nuet, og være alene, nyte stillhet faktisk noe som kom godt med for et drabantbybarn som er født med lengselen og dragningen til skogen. Mor og jeg hadde ofte 14 dager som bare vi var der, de ukene før fellesferien. Vi rodde og badet gikk turer og syklet til butikken for å handle. Familien min har så lenge jeg har levd aldri hatt bil, det er å være forut for sin tid det å gjøre noe for miljøet. Tog og buss fraktet oss til hytta, og syklene bragte oss til butikken 

Var ikke hele sommeren alene, da familien fra både min mor og far`s side kom på besøk, de lå i telt eller i campingvogn. Det var til tider veldig livlig og trivelig og utedoen ble full.
Det ble lange kvelder med mye stemning og kanskje et kveldsbad. Vi gikk mye  turer bl.a. til mor og hennes søsken sitt barndomsparadis den gården jeg fortalte om som de flyttet til som små. Den besøkte vi hver sommer vi gikk skoleveien de hadde det tok 2 t. Så gråt mamma og søsknene hennes en skvett over minnene som kom på, og vi spiste niste og kjeks, drakk kaffe, sitron og pærebrus fra Arendals bryggerier.