Småhistorier og erindringer

Historien er hentet fra mitt arkiv fra den tiden vi drev med kuer på prestegården i Gjerstad.

Kari Marta en klok og meget vis ku som har vært oppstallet i tre fjøs i den lille bygda Gjerstad nå sist hos meg på prestegården. Først var hun hos Kari Marta(den første eier), så når hun sluttet med kuer ble hun solgt til Ola Emil, han hadde en periode for mye melk og spurte om jeg ville låne to kuer av ham for å bruke melka til kalve for, da jeg også drev med oppdrett av gourmet kalv syntes jeg det var en god ide. Slik havnet Kari Marta den eldste kua i bygda hos oss på Prestegården.   Hun var forøvrig aldri syk men fikk conium(homeopat middel) fra tid til annen hos meg. 
Hun var en selfølgelig sjef i flokken.

Jeg klarte aldri å levere denne damen tilbake, ikke venninnen  Emilie som kom sammen med henne heller så jeg kjøpte dem, de var begge parret med en okse som egentlig skulle i avlen fra oss, men litt lav fettprosent hos moren rett etter kalving som rettet seg opp igjen gjorde at han ikke kom inn til avls stasjonen. Det var allikevel flere i bygda som fattet interesse for denne ekstremt snille oksen han gikk på lån rundt forbi og koste seg med bygdas mange kuer og kviger.(Dette bør ingen fra Geno lese det vil rive i sjelen) Deriblant Kari Marta, da oksen Arnfinn var til utlån hos Ola Emil, slik hadde det seg at hun var parret med min yndlings okse tidlig på våren, derfor også spennende å ha videre.  

Jeg hadde nok en del eldre kuer enn de fleste, da jeg likte disse gamle damene som jeg på en måte hadde kommet litt under huden på, solgte heller ung kviger om vi hadde for mye dyr.

Det siste året Kari Marta var hos meg ble hun av meg behandlet som en dronning, når hun kom inn til melking, så jeg etter om noen hadde stjelt hennes plass, dette var vel egentlig noe jeg bare gjorde fordi hun var gammel å skulle få slippe å fornedre seg til å jage bort noen dumme småkviger som enda ikke hadde lært hirearkiets plass. Ja jeg hadde en følelse av at hun syntes jeg var dum som gjorde dette, men hun overveide tilbudet og sa takk.

Slik ble jeg hennes slave, når hun kom i døren nå alltid til slutt og noen sto på plassen hennes så hun bare etter meg for å se om jeg var på vei for å yte litt tjeneste. Jeg ilte til for henne slik jaget bort alle som stilte seg på hennes plass resten av hennes tid hos oss. Du skulle se blikket og utrykket når hun vandret inn oppover midt gangen opp til øverste vindu plass, etter at alt lå der klappet og klart for henne. Derav ble hun en dronning hun beveget seg aldeles nydelig denne kua som så ut til å trives med behandlingen hun fikk.

Så kom gjengjeldelsen. Det var sent om høsten min mann hadde pløyd og glemt å stenge igjen gjerdene. Jeg var helt alene med dyra meget sliten og ganske mo i bena. Sto i fjøset og løste den siste kua da jeg kom på at det kunne være åpent nedover til den bratte dalen og gjødselsiloen. Da jeg kom ut så jeg Kari Marta først og de andre etter full fart nedover. Tok en snarvei landet 10m foran henne, noen andre for forbi men min hevede stemme Stoppet Kari Marta og største delen av flokken, da oppdaget jeg at ei ku sto fast i harven og det var nå veldig skummelt med en løpende galen flokk. Da jeg ikke pga onde ben og tap av krefter ikke kunne løpe valgte jeg å fokusere på Kari Marta, klarte med mitt nærvær å holde henne i ro også de andre som ventet spent på hva Dronningen ville gjøre sto stille. Det foregikk nå et maktspill mellom denne gamle kua og meg, tror vi sto slik 15-20 min stemning var meget spesiel. Tilslutt var det som om jeg så og senset hennes konklusjon om å droppe løpeturen i det hun strakk kroppen sin og vendte seg om i retning forballen i forhekken, etterfulgt av en gjeng andre som egentlig helt hadde glemt hvorfor de stod der. Kua i harva fikk jeg løsnet og hjulpet løs på en rolig og grei måte.

Det er en sen kveld jeg hadde lagt meg, men blir liggende litt urolig. Goda sitt struttende jur og de nedsunkne senene bak ved haleroten kom for meg, det kan veldig godt bli kalv i natt. Da jeg gløtter på gardinen og observere at det er fullmåne bestemmer jeg meg for å stå opp, ikke uvanlig at kalvinger påvirkes av månen. Kuer klarer seg veldig godt når de kalver ute i det fri, men det kan å gå veldig dårlig, liker å ha et øye med kalvingene.

Jeg finner fram klærne og halvtrøtt som jeg er, havner genseren både bak fram og feil vei.

Kuene er ikke på enga rett ved husene i kveld så jeg må gå et stykke, de har nok gått bortover til Tillafjellet hvor de trives godt. Terrenget er kupert og trær og kratt gir de ly for vær og vind om de skulle trenge det..

Det er en nydelig sensommerkveld, månen henger tung å lyser opp for meg bortover veien, jeg velger å gå rundt siden mot nord og opp stien bak selve fjellet.

På de åpne flate beiteomerådene ved Tillafjell som er innhyllet av skogen finner jeg de fleste dyra, har også en okse i flokken denne sommeren, han ligger midt i enga med kuene rundt seg. Jeg går bort til ham og hilser for å vise ham at det bare er meg og at jeg viser ham respekt som flokkens hanndyr. Tar et overblikk over flokken og blir stående og tenke over hvor heldig jeg er som får nyte dette øyeblikket. Dyra ligger fredelig nede og tygger drøv, Sirilill sukker høyt i det hun legger hodet inntill kroppen, andre stønner tilfreds og mette og noen løfter hodet å ser opp på meg men legger seg til igjen da de igjenkjenner  meg å ser det er ingen ting å frykte.

Det var jo Goda jeg skulle finne, men ser henne ikke blant de andre dyrene. Det er mange fine plasser for en kalveklar kvige å lure seg unna, kuene finner som regel en plass for seg selv når de skal kalve.

Hører noen som kommer mot meg, det er tydeligvis ikke hele flokken som har lagt seg. Biola, som har en tendens til å være der det skjer noe kommer lykkelig og lekent løpende i retning der jeg står etterfulgt av en gjeng yre ung kviger. Etter å ha hilst, hvilket de gjør med å bråstoppe foran meg å står stille en stund, akkurat som om de tenkte seg om før de igjen bråsnur og løper i retning  skogen ledet an av Biola.

Heldigvis er ikke jeg dummere enn at jeg skjønner hva de formidlet så for meg var det bare å følge etter.

Riktignok som jeg tenkte deres mål var å presentere meg for den allerede nyfødte kalven. Jeg står der med Biola og hennes lille flokk meget opplagte kviger i ring rundt en stolt mor som lager lune tilfredse lyder og slikker en livlig kalv som prøver å finne veien til juret. Her har alt gått bra, månen henger tungt på himmelen og det er en underlig stemning der jeg står i lag med denne gjengen og beskuer dette livets under. Biola og kvigene snur plutselig og løper småyre av gårde igjen, for denne gjengen var tydeligvis natta enda ung. 

Jeg drar ut noen stråler fra spenene for å forsikre meg om at juret er friskt og ser til at kalven drikker sine livsnødvendige første dråper, tar et siste blikk på kalv og mor før jeg vender nesa hjem til senga. Tar nå den andre veien tilbake rusler rolig avgårde og lar stemningen fra denne kvelden på Tillafjell trenge dypt ned i meg i det jeg tar et dypt pust.

Det var en sommer kveld, jeg måtte bort på jordet for å se til Frøydis, hun skulle snart kalve.

Ser på juret og kua og tenker at det kan gjerne komme en kalv i natt.  Kuene roet seg ved beitet tett opptil soverommet vårt denne kvelden og Frøydis er ei gammel ku, så satser på at mitt vare sovehjerte hører om noe ekstraordinært var  på gang. Jeg sov usedvanlig godt den natten, vel vitende om at dette var en gammel ku som var dreven i sitt yrke.

 Tidlig morgen og kuene er på vei inn i fjøset for å melkes, de kommer den ene etter andre, men plassen til Frøydis står tom. Jeg binder den siste kua og strener av gårde for å se etter Frøydis, hun er ikke å se dette er jo typisk for enkelte av kuene å ikke ønske selskap når de kalver.
Pål kommer med meg han løper litt fortere en meg og finner henne helt i enden av beitet nedi et skogholt.

Da jeg kommer etter møter jeg Pål og kalven med mor rautene på slep. Observerer at det er en liten kalv, noe jeg ikke syntes stemmer da denne damen var usedvanlig stor før hun kalvet.

Gikk ned i skogholtet for å se om jeg så en til, men ingen flere å se.

Pål gikk føre til fjøset for å starte melkingen og jeg tok det rolig med mor og kalv hjemover, det var en deilig sommer morgen og det var i grunnen godt å gå slik av gårde med ku og kalv å ta det litt rolig. Jeg går forbi kirkegården da jeg syntes jeg hører en spe møing derifra som desidert ikke er kalven med sin mors side, da jeg faktisk er god på å legge sammen to og to aner jeg nå hva jeg hørte.

Det var nok for meg til å forlate de to for å ta en tur på kirkegården, jeg vandrer rundt og leter etter en antatt kalv der blant gravstøttene, jeg så ingen med det første. Fikk øye på noen menneskelige morgenfugler der i et annet ærend  en tidlig lørdagsmorgen. Jeg skjønte på deres kroppspråk  på mange meters  avstand at de observerte noe som forskrekket de,  så jeg gikk mot plassen der de sto.

Jo der ved grava til en eller annen Gjersdøling ved Gjerstad kirke innhyllet av blomster lå en liten kalv, det var et usedvanlig vakkert syn. Kalven var ikke større en at jeg løftet den og bar den av gårde, lenger bort møtte jeg enda en morgen fugl som tittet undrene på meg i det jeg kom der med kalven på armen, jeg tenkte ”hallo hva er så rart med en bonde som bærer en kalv da rett ved prestegården".

Nede på hjørnet av kirkegården ventet Frøydis og den andre kalven, som allerede hadde fått navnet Frøydar. Gjensyngleden var absolutt ikke til å ta og føle på når det gjaldt denne kalven, mor hadde tydeligvis nok med en kalv og gjorde morske framstøt mot den lille som enda ikke hadde fått et navn.

Ja da gikk det ikke så fort nedover jordet mot fjøset en ku og en kalv som fikk gå med moren og en som ble jaget og måtte beskyttes av meg. Jeg funderte mens vi tuslet av gårde i varierende tempo hva denne andre kalven skulle hete. Det var en kvige kalv denne måtte  nok fores opp til slakt da en kvige tvilling oftest var sterile om den andre var en stut. Frida ble navnet hun fikk. Stakkar Frida dette var ikke det eneste triste som skulle skje i dag

Først sove mange timer på en Kirkegård alene, så bli avist av sin mor.

Livet er ikke alltid så lett å forstå.
Vel plassert i fjøset så jeg for meg at det kanskje skulle gå å overtale mamman til å la kalven suge litt. Jeg pleide å la kalvene gå med moren en stund for å få rikelig med melk i riktige doser, da vi drev oppdrett av mellomkalv ved siden av melkeproduksjonen og dette  gav  en veldig god start,  koselig og riktig følte jeg også det var for mor og kalv. Noen ganger gikk de lenge med moren og andre ganger kortere tid alt etter som hvordan hver og en fungerte.

Frida ja vi gjorde da et forsøk til på å få henne til å drikke, dette endte med et så kraftig spark fra moren slik at klaven bet seg selv i tungen.

Jeg ringte Dyrlegen å sa at tungen hang og slang, hvorpå han svarte det gror fort i munnen så det går nok bra, så la han på. Jeg trodde ikke mine egene ører da jeg skjønte at han ikke kom. Da jeg løftet røret for å ringe en annen dyrlege ringte han tilbake og spurte meg da "sa du den hang og slang" og han konkluderte da  at det var best å komme. Han hadde tydeligvis en dårlig dag , men han kom og tungen ble sydd sammen så fint som bare det.
Frida ble matet med en sprøyte i munnen et døgn så drakk den av flaske. Hun ble lagt med broren i en egen boks, de vokste begge to og levde et lykkelig kalveliv og ble store og fine mellomkalver.